Tyrkiarne
Koste meg virkelig i Tyrkia! Egil hadde en arti legenhet midt i sentrum, med alt av nødvendige fasiliteter, en nais liten påsovbar sofa og en klatrevegg..
Egil og klatreveggen
Jeg ble sittende å gjøre en del skolearbeid mot slutten, bacheloroppgaven skulle planlegges og innleveringsfrister hadde sneket seg forbi mitt ikke alltid like årvåkne øye. Hadde noen flotte helgeseanser før avreise, konsert med Gevende var kanskje det feteste, et tyrkisk jazzband hvor Fehmican var med å jammet på saxofon. Etter konserten var det nach med band og noen andre bra folk hjemme hos Egil.
På tur til restaurant for å spise middag! Egil har pønta seg i sine holy prison-pants
Siste dagen var litt kjip.. Kjøpte bussbillett tidlig, men brukte resten av dagen på å være nervøs og handlingslammet. Det ble et overraskende trist farvel med erasmus gjengen før jeg dro, kanskje litt på grunn av fyllesyke og ustabile følelser. Veldig bra folk ihvertfall! 20 minutter før bussen gikk måtte jeg løpe ut av huset og sette kursen mot bussholdeplassen ved universitet, ca 25 min til fots. Hadde litt problemer med tung og uhendig baggasje, så jeg stanset ganske ofte for å ommøblere. Etter noen kvartaler bestemte jeg meg for å kapitulere og krype inn i en taxi. Flaks for meg..
På bussholdeplassen ble jeg stående å si: "snap out of it!" og "ta dæ sammen shjitlæst!!", men jeg klarte ikke å slutte å være nervøs og småskjelven. Fikk heldigvis karret meg inn på riktig buss, og satt meg godt til rette. Var ganske sliten etter strabasene kvelden før, men jeg ble likevel sittende å fundere litt på bacheloroppgaven, livet mitt, og holliday dip. Etter en stund oppdaget jeg at denne funderingen gjorde meg litt stressa, så jeg klarte ikke å lukke øynene og slappe av.. etter 4 timer sovnet jeg endelig, men ble vekt av en fyrrig tyrker som jagde meg av bussen halvannen time etterpå.
buss-stasjon like utenfor istanbul, gode minner..
Mustafa skulle egentlig gi meg en lapp som forklarte hvilken buss jeg skulle ta til flyplassen, men den rakk jeg ikke få med meg i den farten jeg forlot åstedet. Så jeg ble stående på en veldig schvær, ganske folketom busstasjon og klø meg i rumpen. Etter en liten stund med meningsløs spankulering (aha, her er det en informsajonsplakat ja, lurer på om jeg forstår hva som står her om jeg bare STIRRER INTENST OG LENGE PÅ DEN!?!) kom det en kar og lurte på hvor i helvete det var jeg skulle.
"airport, sabhita gørschen??... sei æ?"
"aha, jo take taxi!!"
"nei, I take bu.."
"NOBUSONLYTAXICOMEON!!"
taxisjåføren står og drar i bagen min for å ta den med til taxien sin..
"okei, how møch to pei?"
"for you... hmmmm.. lets see.. 70 liras!"
"kjøssmæppiræææææ.. øhm.. ill be right bæck, just need to withdraw some money from morradi"
Unslapp med nød og neppe, men siden jeg nå var litt usikker på om jeg ville finne denne bussen, gikk jeg likevel til minibank og tok ut 70 spennitos. Mens jeg trasket mellom noen øde busskur på stasjonen, kom det en liten, shabby variant av en buss trallende bortover en vei. Jeg stanset doningen og spurte om han skulle til denne flyplassen med det rare navnet. Han kunne ikke prate engelsk, og han ga ikke uttrykk for å kunne forstå engelsk, men han var veldig overbevist om at han kunne ta me dit jeg skulle. Jeg stanset en annen kar som heldigvis kunne noen strofer engelsk, og vi ble enige om at denne bussen ville ta meg til flyplassen. Ble lempet på plass fremst i bussen, med all baggasje ballet rundt meg. Bussen ble etterhvert veldig full og vi kjørte i en eller annen retning en times tid.
I ei busslomme midt på motorveien utbrøt plutselig min venn bussjåføren: "kajhururnrikskssks" eller noe, og pekte febrilsk på en bro som ledet til andre siden av veien. Jeg rakk ikke ytre store reaksjonen før jeg sto i veikanten med baggasje over hele meg.
Etter en stund i samme stilling begynte jeg å le litt og satte kurs mot den broen som bussmannen mente ett eller annet om. På andre siden av bruen innså jeg at jeg hverken hadde Ann-Else eller Pei Ling på hvor jeg var, bare ganske sikker på at det ikke var en flyplass. Om ikke alle menneskene rundt meg hadde vært terrorister og spioner som skulle drepe meg, kunne jeg sikkert bare ha spurt noen om hjelp.. noia er arti.. Våget meg til slutt bort til en jente som sto og hang ved ei busstavle. Kanskje hun var slik som meg, kanskje hun bare sto og stirret intenst i håp om at alt plutselig bare ville gi mening..? Selvfølgelig prata hun ikke det fjått engelsk, men hun kunne peke meg i retning taxien. Jeg var utslitt og lei meg, så jeg gikk til taxiene og spurte hvor mye dem nå skulle ha for å frakte meg og mine til denne forbannede flyplassen.
"hmmm.. for you, id say.. 20 lira?"
"well then i just said god damn!!"
Ingen punkteringer, dødsulykker, attentatforsøk eller hjerteinnfarkt senere befant jeg meg på flyplassen! Alt gikk som en drøm. "Baggasjen din er litt for lubben, men det går fint" sa fru flyselskapansatt. "Passet ditt ser litt merkelig ut" sa passkontrollør mannen, "men siden ingen svarer meg på telefon kan du bare få valse videre". Flyplassen var fredelig og fin. Jeg kjøpte meg ei øl og en bagguett til sikkert 150 kr, men følte det var velfortjent.
heia-mæsjøl frokost
Arne skal fly fra Tyrkia til Bergamo utenfor Milano i Italia.
Arne kjenner: 1 italiener
Det finnes: Sikkert ganske mange flere
Mens jeg sitter der og føler at ting ikke kunne vært stort bedre, kommer Alberto (som var med på eventyr i Tyrkia) og setter seg ved bordet mitt.. det skulle da vel fanden ikke være mulig?!..
Fyllenervene mine hadde nesten overbevist meg om at Milano var farlig og at det var bedre å bare vente på flyplassen i 24 timer, men nå var Alberto i full gang og skulle ha meg med inn til byen. Selv skulle han reise hjem til Bologna med tog fra stasjonen i sentrum av Milano, og dit var det en time med buss ifra flyplassen. Alberto hjalp meg med baggasjeoppbevaring til dagen efter, kjøpte billetter til bussen, og avsted vi fes. Han skulle møte en gammel venn i Milano, de skule ete og henge litt, og jeg fikk joine.
Alberto er en usedvanlig hyggelig og pratsom fyr, og jeg lærte veldig mye om Italia og byen Milano denne dagen!
Første mennesket vi snakka med i Milano var en kar som spurte etter en sigg. "You norwegians are the smartest people in all of Europe! Not beeing a part of the european union and all.. its messing us up!". "wooorrd." klang det fra prateapperatet til kompisen som satt bak han.. sistnevnte fikk ikke sigg..
På t-banen møtte vi en skjeggete kar som ville at jeg skulle gifte meg med søstra hans. "How many of them raindeers you got back home man?"
Tyrker og Italiener
Kameraten til Alberto var en jovial kar opprinnelig fra Tyrkia. Vi satt lenge på universitets-caféen og pratet shjit på intellektuelt vis mens vi drakk kaffe og slappet av.
Meg og Alberto sosa litt rundt i byen etter å ha sakt adieu. Jeg fulgte han til toget og satte meg deretter på en buss tilbake til flyplassen. Denne bussen var veldig lett å finne, og ingen prøvde få meg til å paye latterlige mengder ekstra penger. luksus!
Kvelden på flyplassen ble tilbrakt i en roman av Jonathan Kellerman, natten tilbrakte jeg i en sovesal hvor jeg brukte tiden på å ikke få sove, og neste morgen tilbake i samme bok. I de siste sidene av boken begynte hodet mitt å få problemer. Jeg våknet flere ganger av at jeg var på tur til å tryne ned i flisgulvet, men følte meg ikke veldig søvnig. Etter siste side i boken var vendt, ble jeg sittende å se ut vinduet. Jeg syntes det så ut som om det regnet der ute. Luften var fylt av et lag med dalende vannpartikler. Idet jeg vendte blikket inn i rommet, kunne jeg til min egen forbløffelse fremdeles se det samme sløret av regn. Sikkert en reaksjon på at det nå var tirsdag, og jeg hadde sovet halvannen time siden søndag morgen. Kjøpte en klump med mat på italiensk og kapra et bra flysete.. trodde jeg..
Hadde gleden av å bli sittende bak ei dame som tydeligvis ikke fløy så ofte, og hver lille bevegelse flyet utførte ble akkompagnert av noen små hyl fra denne kvinnen.
OOH!!..... iiiiiiH! hoooooOOOOOOH!!! huhuhu... HIIIII!!!!
det var ikke spesielt arti, men det holdt meg da våken...
På flyplassen i Valencia ble jeg møtt av kaptein Pål og styrmann Jan Marc i ankomsthallen! Det var utrolig godt å bli tatt imot på denne måten! Jeg var lettet over å ha overlevd turen og klar for å sette ut på en ukes biltur til nord-Spania! Alt om dette neste eventyret vil bli postet veldig snart!
Ikke helt sikker på hva klokka var, hvilken dag det var, i hvilket land jeg var eller hvem søren jeg egentlig var.. men joda, ei uke i en bil full av alkohol hørtes ut som en bra plan!
