Sigøynararne detour 07

to kara og en tysker på biltur

2007-03-14T11:25:00.000-07:00

Fikk ikke akkurat sett så mye av Valencia før roadtrippen sparket igang.
Rakk bli litt kjent med Jan Marc og fikk hørt litt mer om reiseplanen vår
over en baguett på flygplatsen. Jan studerer matematikk og psykologi eller
no, og kommer fra Tyskland. Ble etterhvert plukket opp av bilutleierne og
fraktet til sjappa dems.

Gikk for grå etter en halvtimeslang fargekrangel

Hjemme hos Pål rakk jeg vaske meg og slenge unødvendig stasj ut av baggen før vi rallet avgårde.

Stoppet på et kjøpesenter for å handle nødvendige forsyninger. Røsket med
oss litt ost, noen artige pølsepålegg og no brødbitær, men handleturen
begynte først når vi kom til hyllene med drekke. Jeg var ikke helt inn i
eurotenkingen enda, men når jeg innså hvor billig alt var ble jeg nesten
litt svimmel. Vi stappet bilen full av nesten gratis øl, whiskey og vodka,
danderte litt på toppen av lasset med chips og peanøtter, og tok fatt på
veien til Zaragoza!!

Kastet oss ut på den store landeveien og freste på i 120 i helt feil retning
i noen timer. Pål hadde med et reisekart, men det var like stort som en
post-it lapp og detaljnivået var heller stusselig.

hoppe Zaragoza. danse sa reven

Tror vi brukte noe i nærheten av dobbelt så lang tid som planlagt, men kom
frem til Sarragåssa i kveldingen. Hadde ikke no spesielt med plan for
aftenen, bortsett fra å finne en pissebillig plass å bo og noen pils.
Lukeparkerte doningen og bega oss inn i gamle delen av byen på ølhunt.

På andre plassen vi besøkte ble Pål kjent med en sjømann som tok oss med til
et hostel like ved, hvor vi fikk kvelde for halv pris. Etter noen gode pils
kom vi oss inn på dette rommet og falt isøvn. Jeg tror jeg var mer i koma
enn i søvn, dette var første orntli blundaren siden natt til søndag. Sweeet!

Bartender, sjømann, Pål, sjømann og Jan

Morgenen etter ble jeg vekt av en hissig presentasjon av spanske reggler fra
utsiden av døren. Pål og Jan var vekk, og jeg skjønte ikke helt hvor jeg
var.

På utsiden av døren sto det ei gammel dame og snakka i ett sett på spansk,
og ved siden av henne sto det ei yngre jente og oversatte til spansk-engelsk
samtidig. Hørtes ganske arti ut. alt de sa var at jeg måtte komme meg ut av
rommet om jeg ikke ville paye for en ekstra natt. Dette var helt okei for
mei, så jeg ramlet ned trappene med all vår baggasje og stablet lasset i
resepsjonen.

Ble sittende på plaza de Something utenfor hotellet og vente i nårra minutos
før Paul og Jan Marc kom til unsetning. De hadde vært hyggelige og latt meg
sove mens de sto opp for å flytte bilen. Vi ballet full bilen, kasta innpå
en fiiin egg og pølseavnoslag frokost, før vi satte kursen mot gamleste
delen av byen med sightseeing som mål numero uno på agendaen.

Pål skriver postkort til mor og far, Jan Marc er tysk.

Zaragoza har noen feete katedraler å briefe med, så vi tasset udmyke og
hodeplaggløse inn i Basilka del Pilar for å møte gud. Valset rundt i dette
fantastiske bygget en god stund, og fant etter hvert en heis opp til ett av
katedralens 4 tårn. Utsikten var nydelig, og vi fikk kapret noen søte
vistas.

et av tårnene på Basilka del Pilar fotografert fra et av de andre tårnene på Basilka del Pilar

Pål kaprer Jan

Etter sightseeing, no kaffe og litt web-surfing, traff vi en companiero av
Pål og stakk for å ete pinchos til middag! Fyttibjelle.. Livet er så bra når
du spiser pinchos.. Pinchos er en form for tapas som opprinnelig kommer fra
nord-spania, men nå har spredd seg ganske langt. Det er egentlig bare en
liten brødbit med alle mulige pålegg på toppen, ment som en liten snack. Vi
hadde alle tre vårt første møte med pinchos denne dagen, og det utviklet seg
til det rene etegildet.

"ja no har æ fått neppå 8 jævla.. enn du Jan?"
"ich have 9! hahaha!"

Hver pincho kosta en euro, så det var ikke akkurat überbillig..

"hæhæ, no har æ 10! slå den din tysker.."
"ich bin so krank.."
"hæhæhæ! Pål, har du mang du?"

det ble nok litt mer som en etekonkurranse etterhvert..

"øøhm.. ska vi se.. oi.."
"hæ?"
"13"
"jeysees man!"
"svartaste.."

gosaka så langt auget kainn sjå, bortimot.. bort t veggen ihvertfall..

Etter noen fine Zaragoza historier, litt for mye vin og alt for mange
pinchos, bestemte vi oss for å ræse videre.

Pamplona, bulls hit the streets

Okselause Pamplona by night

Pamplona var den eneste destinasjonen på turen vår jeg visste noe om ifra
før. Liten by, trange gater, masse okser.

Like før vi kom til byen begynte det å snø!? Føltes ut som vi var i norge
der ei stund..

Lette ganske lenge etter området hvor okseløpene foregår. Fant etterhvert
noen gater som var ganske smale, anntok at de iallefall kunne bli brukt til
okseløp og nøyde oss med dette. Planen var egentlig å finne et hostel i
Pamplona, men etter en liten snøballkrig bestemte vi oss for å bare sette
kursen videre mot San Sebastian med en gang siden oksene tydeligvis lå i
dvale.

bila, Jan og meg etter lekestund i snøen

Oppe i fjellene mellom Pamplona og San Sebastian var det snøstorm. Det gikk
ganske tregt, og det var som regel ingen andre biler å se. Koste oss med
sang og øl gjennom snøen.

Pål styrter styrepils

politimester san seBastian

San Sebastian så lovende ut fra første øyekast, liten by i en bukt nede ved
vannet, omkranset av høye fjell. Parkerte nede ved havnen, hvor vi tok noen
flere øl og så på de massive bølgene som rullet inn over havnen. Fartet litt
frem og tilbake en stund, og visste ikke helt hvor vi skulle gjøre av oss.
Klokka var nærmere to da vi ble stående ved siden av en politibil i et
lyskryss.

Politimannen bak rattet rullet ned ruta si, og gjorde tegn til oss om å
gjøre det samme. Først gikk det på spansk, men så begynte den kvinnelige
politibetjenten i framsetet å prate på engelsk.

"hva er det dere driver med??"
"øhm.. vi prøver å finne et hostel..?"
"klokka 2 på natten?"
"øhm.. jeppo"
"jaha.. ehm, tror dere bør følge oss.."

De neste minuttene er ganske spente..

"kor mang øller ha du egentlig hatt ti dæ Pål?"
"øhm.. det er jeg fanken ikke helt sikker på.."
"oh god, they are taking us to the policestation.."
"neinei, nå tar du det heelt med ro Jan Marc"
"kor my kan man drekk og fortsatt kjør neddi her egentlig?"
"ooohh.. a lot, i hope.. no beer left here in front.."
"nei jøss, vi er på poltistasjon!"

Politidamen kommer bort til bilen og tar med pål inn på stasjonen. Meg og
jan sitter igjen og prøver bestemme oss for om vi skal stikke av med bilen
eller ikke..

Etter en liten stund kommer Pål tilbake.

"vi bare følger hu! dem fant hostel til oss!".

Vi triller sakte gjennom San Sebastians regnfylte gater mens en kvinnelig
politibetjent småjogger gjennomvåt på gangfeltet for å geleide oss til
hotellet, og jeg tar meg selv i å tenke på dette med flaks igjen..

"hu spurte om å få sitta på, men jeg sa det ikke var plass. vi har jo alt for
mye øl baki der"

Resepsjonisten på hotellet tok i mot oss med et stort smil! Har lært litt om
fordelene med politieskorte før. Bestemte oss for å bare chille på rommet
denne kvelden, siden vi ikke var hverken kledd eller klare for det tunge
regnværet. Begynte etterhvert å drikke vodka shots og ete oliven, så det ble
en ganske sen kveld med masse shjitsnakk og noen kveldsviser.

Neste morgen var Pål vekk, han hadde igjen vært hyggelig og dratt for å
flytte bilen. Vi parkerte som regel i lommer hvor mann kunne stå gratis over
natten til 9 om mårran eller no. Meg og Jan Marc labbet ut i gatene på jakt
etter øl, frokost og et eller annet vakkert å se på. Tasset ganske lenge
uten å finne hverken øl eller mat, så vi møtte pål på hotellet og skiftet
til badetøy. Pål hadde fartet rundt hele morgenen, og hadde sett noen
plasser han ville ha oss med til. I fjellsiden lengst vest i bukta så vi
hele San Sebastian i et nydelig lys fra de opprevne skyene.

Efterut kom så denne badeseansen.

Vi krysset gatene i bare badetrusa, vandret over den noe/totalt folketomme
strandstrekningen, og hoppet ut i det "forbannet forfriskende"/"latterlig
kalde" vannet. Føttene mine var blå og følelsesløse innen vi nådde bilen
igjen, men full fres på varmeanlegget fikset raskt dette.

iskaille toillkailla på toillbaillbading

På toppen av fjellet vest i bukta, vann og stein og himmel så langt øyet kan se

Nå begynte vi å bli virkelig sultne. Bestemte oss for å kjøre opp til toppen
av fjellet som lå vest i bukten, for å se om det kanskje var no mat å få der
oppe. På toppen lå en frossen og forlatt fornøyelsespark. Vi så oss rundt en
liten stund, og fanget noen fine bilder av san sebastian. Mat var det heller
dårlig med her oppe, så vi satte kursen ned til staden igjen.

va fint sjø

Etter mye om og menn klarte vi å ende opp inne på en pinchos bar. Vi tok en
pils og et par brødbiter og jeg begynte få det hyggelig. Men Pål og Jan
ytret ønske om at vi skulle gå til et annet pinchoes sted.. Neste plass tok
ikke lenge å finne, men så var det da også snakk om kun en pinchoe før
guttene var gira på å gå igjen...?! Jeg tror de koste seg, og dette er nok
den vanlige måten å ete pinchoes på, men jeg var forbannet hungrig, og var
på gråten idet vi forlot andre pinchoes bar. Tredje plassen ble det litt
mere mat, og litt mere øl, så alt ble en del bedre. Soste oss hjem til
hotellet. Pål var litt sliten etter en lang dag, meg og Jan gjøv løs på
whiskeyen. Vi kom oss ganske langt ned i flaska, og langt ut i natten, før
vi la inn årene og kveldet.

Endelig lykkelig etter pinchos og pils

Man har tømt en halv flaske whiskey, man har sovet hele natten som en
bautastein, og man våkner til følgende:

Døren smeller opp og pål kommer inn i en vill fart.

"komigjenoghadereoppmedENGANGdenforbannedebikkjaBEITMEG sørentaihåndenvimåkommeosstilSYKEHUSETNÅÅÅ!!!"

Kroppen min setter seg opp og begynner å pakke før jeg vet noe som helst

om hvor jeg er eller hva det er som skjer. Pål røsker til seg baggen sin,
stikker hodet ut på verandaen, utbryter: "åh hævlette!! faens polti!!",
braser gjennom rommet og forsvinner ned trappene..

hva i helv... ? ganske skummel måte i bli vekt på..

Meg og Jan fikk samlet oss sammen og ramlet ned trappen til resepsjonen,

hvor vi møtte Pål, som hadde et lettet uttrykk i andledet.

Bakgrunnshistorien gikk som følger:

Pål hadde våknet tidlig og råna litt rundt i byen. På en parkeringsplass
oppdaget han en handikappet kar som vaset rundt med bil og ropte etter
hunden sin. Pål så på dette en liten stund og vurderte om han skulle sitte å
le eller om han skulle hjelpe til. Hans avgjørelse var, mente han selv,
feil. Pål fant bikkja og prøvde lokke den nærmere, men idet påls hånd var
nesten nær nok til å gripe kragen, freste bikkjedyret tenner og bet over
påls hånd med alt hva dens 10cm lange kropp hadde av makt, for så å løpe inn i bilen til eieren. Pål fikk seg et lite sår på hånden og bikkje eieren brukte en halvtime på å fortelle hvor bra kvalitet det var på bikkja og at
han ikke skulle uroe seg for rabies eller kols eller no sånt. Såret begynte
etterhvert å blø stygt, så pål stakk og hentet oss for å dra på sykehuset.
Han rakk desverre ikke finne orntli parkeringsplass før han entret hotellet,
og fra balkongen vår oppdaget han en parkeringsvakt i ferd med å skrive ut
bot, men rakk seg frem i tide og fikk avverget situasjonen.

Efter sykehuset satte vi kursen mot jesus, som befant seg på toppen av et
fjell på den østlige siden av bukten. Det var en ganske grei spasertur-rute
opp fjellet, men jeg mente vi skulle hoppe av stien og klatre litt istedet.
Pål syntes dette hørtes helt kult ut. Jan Marc liker ikke klatre.. første
fantastiske snarvei førte til at Jan Marc ble møkkete på buksen og Pål
nesten ramla hele fjellet ned igjen.. men joda, arti.

klar for fjell og stein og gras og jesus

Pål er apekatt, Jan Marc liker ikke klatre..

en kar og en tysker på fjelltur

Kom til slutt opp til det store bygget på toppen, fra feil side av øya, og
måtte som resultat klatre litt rundt omkring. Vel fremme ble vi servert et
nytt nydelig skue over byen. Solen tittet frem, og vi sløvet litt.

Pål på kanonvakt

Etter en hastig nedstigning tasset vi bort til katedralen i sentrum, som vi
desverre bare fikk nyte utsiden av.

Kjøpte litt mere øl og satte kursen mot Bilbao!

drikke øl og kjøre raserBilbao

I Bilbao hadde Pål avtalt å møte en annen kar som han kjente ifra før, Juan
Fran. Disse spanjolene Pål kjente gjennom hele landet, hadde han møtt i
Trondheim, hvor de hadde vært på erasmus studier.

Juan Fran viste seg å være en utrolig flott fyr, og han hadde satt av hele
helgen til å være guide for oss! Først tok han oss med til det utrolig
billige hotellet han hadde booket for oss, hvor vi fikk vaska og stellt oss
litt.

"so guys, what you want to do tonight??"

guttene ser smålurt på hverandre.

"øhmm.. drekka??"

Juan Fran ringte straks til sin fru, ba henne græbbe noen veninder og møte
oss på et etested i sentrum. Dette stedet var selvfølgelig en pinchoesplass!

Juan Fran, kalimucho og meg

Etter mat og drikke ble det mere drikke. I nord-spania er folk veldig gla i
kalimucho, som er billig (på grensa til udrikkelig) vin blandet med cola..?!
Men colaen fjærner det verste av den sure smaken og vinen skjuler cola
smaken, så det går forbausende glatt ned! Kjøpte disse "drinkene" i
literstore pappbeger på ei folkefylt og livlig bule i Bilbao sentrum. Spilte
drikkeleken kinito, et veldig enkelt og arti spill som jeg skal vise når jeg
kommer hjem istedet for å prøve forklare her. Etter dette stedet stengte dro
vi mot fylla! Tømte masse øl i ei veldig stappfull bule, dro på disco, dro
på et annet disco, før vi dro på enda et disco.. Min evne til å lagre minner
ble litt begrenset etterhvert.. Etter en lang kveld var vi iallefall på tur
hjem. Gikk forbi en plass hvor alle gittrene var nede, men hvor de fortsatt
hadde musikk. Banket lett på døren og ble plutselig invitert til å delta på
enda mer rølp, nå også med karaoke! Pål sang, jeg dansa og Jan drakk.. Meg
og Jan satte kursen hjemover før Pål, men fant ut at vi ikke visste hvor vi
bodde.. Tok taxi rundtomkring og lette etter "det hotellet oppi fjellsia med
blått skilt", men det var heller håpløst så vi ga opp.. Jan fikk på
mirakuløst vis pratet til seg adressa og navnet på hotellet fra en fransk
kar i en butikk, så med denne infoen skrevet ned på en lapp, gikk vi mot
taxi stasjonen igjen.

på taxistasjonen:

"æ har dah vel farschken itj nå lapphe!! rota den bort du no da, sekkert?"
"i gave it to you outside the store dummkoph!! now we have to try to find
that frenchie again!! yeesess.."

Vi fant verken butikken eller den franske geografieksperten. Jan var

overbevist om at jeg hadde lappen. Som for å vise hvor såret jeg var

over hans manglende tillit til meg, tømte jeg lommene mine utover gata..

"nei dærschken, sjå ka æ fhant på bakken phlutselig da!"

Kom oss da endelig til hotellet, hvor vi møtte Pål, som hadde husket notere
ned adressen. Alle tre falt inn i en lett og koselig koma..

neste morgen ble vi vekt av Juan Fran..

"come on guys!! you are still in bed?? what?!"

Juan tok oss med på italian buffet restaurant for å ete frokost, oversultne
og fullesyke som vi var klarte vi tre, tragiske turister å overspise oss noe
helt ille.. Valset rundt på sightseeing i Bilbao, men husker ikke så villt
mye av hva vi så på.. Gamle byen var litt mer spesiell, så der kviknet vi
litt til, og meg og pål kjøpte oss dijeridooer! Etter litt vin og henging på
en liten bar, satte vi kursen mot hotellasen igjen. Juan og fruen hadde
samlet en større gjeng med fruer, og vi skulle alle ut på fest og morro
denne kvelden.

Jan og Pål var slitne, så de sov, mens jeg lå våken og tenkte på å drikke
whiskey. Vekte dem etter en times tid med dihjeridooen min og hoppet i
dusjen. Pål hadde følgende telefonsamtale mens jeg vasket meg.

"where are you? its late! whaaat, you are still in bed?! come on guys!!?"

Første stopp var en skotsk pub hvor vi møtte Juan og jentene og drakk
kalimucho. Neste stopp var et ganske fullt utested hvor vi ble hengende hele
kvelden. Alle tre klarte å karre seg hjemover via subway og bil på tampen av
natten..

Gjengen på disco

gutane på t-bane

neste morgen.. "whaat, you are still in bed?? COME ON GUYS!?!

Pål har by the way verdens bråketestete ringelyd..

Denne dagen dro vi til et sted litt utenfor byen Bilbao, hvor juan og hele
gjengen egentlig var fra. Her fikk vi se verdens første eller eneste eller
merkligste kabelvogn bro ting.. Tegnet av en av selveste Eiffels
elever! Vi tok heis opp og vagget småkvalme og svimle langs den høye
gangbroen over til andre siden. Spaserte i en time eller noe langs en
nydelig strandpromenade, mens vi hele tiden fikk høre historier og fakta fra
byen. Valset oppigjennom gamlebyen, hvor vi fant og entret en liten kro. Her
ble det pils og sjøsnegler.. Ikke sånn sinnsyyykt digg, men ikke kjempefelt
heller..

Den fantastiske, utrolig merkelige,

sannsynligvis ikke spesielt effektive men ganske høye og litt kule bilfraktetingen

Havn og vann og båter og himmel sett fra promenaden

Det siste vi besøkte var noen høye klipper ute mot vannet, før vi fant en
burgersjappe og stappa oss kjempefeite på superkjappe, kjempegode
junkfoodburgermenyer.

Juan kjørte oss tilbake til hotellet, hvor det ble et ganske trist farvel.

Morgenen etter måtte jeg stå opp tidlig for å finne en internett cafe og
skrive og levere prosjektplanen for denne tullete bacheloroppgaven jeg
driver med. utbroderte en tidligere innlevert prosjektskisse med noen lite
velskrevne avsnitt presentert uten hverken Æ,Ø eller Å, før gutta kom og
plukket meg opp. Lekte streksisten (holmestrandsk barneaktivitet), stappet
bilen full av øll, og satte kursen mot Madrid!!

ei bru

Madridlang kø inn t sentrum

Brukte villt lang tid på å nå inn til sentrum. Vi var trøtte og slitne, og ikke
veldig gira på store menneskemengder, diskoteker eller dyre hoteller.
Bestemte oss likevel for å møte påls venn Andoni, ta en pils eller to, for
så å kjøre hjem. Andoni viste seg også å være en forbannet bra kar, og etter
en kalamarisandwich og noen pils hadde vi parkeringsplass, kalimuchofest og overnattingsplan i boks! Fartet rundt på noen forskjellige spise og drekkesteder i Madrid, før vi satte kursen mot andonis legenhet.

Andoni og meg på bar. Av skumringene i øllglassene kan man lese at

Andoni har drekki ølln sin i en sup og jeg har brukt 123456, ihvertfall 6 supa

Andoni hadde ikke bilen sin i Madrid, men mente han visste hvilken garasje vi skulle inn i. Når vi kom til garasjen var det heldigvis en moped ved porten, så vi slapp kontakte Andonis roomie for å be han komme og låse opp.

Inne i garasjen fikk Andoni problemer med å finne roomiens sykkel.. "shit..
im not really sure we are in the right garage guys.. hehe.. i just call my
friend". Vi kom oss ikke ut siden vi ikke hadde nøkkel til garasjeporten..

Roomien måtte vandre rundt i nabolaget for å finne garasjen hvor vi befant
oss. Han kunne heller ikke åpne porten, siden hans nøkkel kun virker
på deres port.

Vi lo litt og klødde oss i skjegget mens vi undret over hva vi skulle gjøre.
Det endte med at Andoni tok en MacGyver i et av sikrings skapene og etter
litt smell og brak åpnet porten seg. Vi suste avsted i vill jubel, usikre på
om porten noen gang ville lukke seg igjen..

I leiligheten ble det villt mye kalimucho og noen fete spanske
kortstokkdrikkeleker! Etter en del timer begynte kortspillene ta på.. Andoni
sovna på dass, Pål på sofaen, Jan på gølvet og meg ett eller annet annet
sted..

Andoni mikser kalimucho

Meg og Jan

Morgenen efter hadde Andonis roomie rast til skolen, og nøkkelen til porten
var vekke.. Altså vi var innelåst.. Igjen.. Andoni var ikke like keen på å
sprenge sikringsskapet i deres egen garasje, så han mekka oss pasta middag
mens vi ventet på nytt om nøkkelen. Fant den tilslutt i ei bukse på rommet
til roomien. Takket så hemskt mykket for oss, sa adieu, og befant oss atter
en gang på den spanske landeveien.

Tilbake i Valencia slår åsmund meg i hodet med alkoholhammeren.. Alt om
dette i neste post!

leaving the Turkey

2007-02-02T10:23:00.000-08:00

Tyrkiarne

Koste meg virkelig i Tyrkia! Egil hadde en arti legenhet midt i sentrum, med alt av nødvendige fasiliteter, en nais liten påsovbar sofa og en klatrevegg..

Egil og klatreveggen

Jeg ble sittende å gjøre en del skolearbeid mot slutten, bacheloroppgaven skulle planlegges og innleveringsfrister hadde sneket seg forbi mitt ikke alltid like årvåkne øye. Hadde noen flotte helgeseanser før avreise, konsert med Gevende var kanskje det feteste, et tyrkisk jazzband hvor Fehmican var med å jammet på saxofon. Etter konserten var det nach med band og noen andre bra folk hjemme hos Egil.

På tur til restaurant for å spise middag! Egil har pønta seg i sine holy prison-pants

Siste dagen var litt kjip.. Kjøpte bussbillett tidlig, men brukte resten av dagen på å være nervøs og handlingslammet. Det ble et overraskende trist farvel med erasmus gjengen før jeg dro, kanskje litt på grunn av fyllesyke og ustabile følelser. Veldig bra folk ihvertfall! 20 minutter før bussen gikk måtte jeg løpe ut av huset og sette kursen mot bussholdeplassen ved universitet, ca 25 min til fots. Hadde litt problemer med tung og uhendig baggasje, så jeg stanset ganske ofte for å ommøblere. Etter noen kvartaler bestemte jeg meg for å kapitulere og krype inn i en taxi. Flaks for meg..

På bussholdeplassen ble jeg stående å si: "snap out of it!" og "ta dæ sammen shjitlæst!!", men jeg klarte ikke å slutte å være nervøs og småskjelven. Fikk heldigvis karret meg inn på riktig buss, og satt meg godt til rette. Var ganske sliten etter strabasene kvelden før, men jeg ble likevel sittende å fundere litt på bacheloroppgaven, livet mitt, og holliday dip. Etter en stund oppdaget jeg at denne funderingen gjorde meg litt stressa, så jeg klarte ikke å lukke øynene og slappe av.. etter 4 timer sovnet jeg endelig, men ble vekt av en fyrrig tyrker som jagde meg av bussen halvannen time etterpå.

buss-stasjon like utenfor istanbul, gode minner..

Mustafa skulle egentlig gi meg en lapp som forklarte hvilken buss jeg skulle ta til flyplassen, men den rakk jeg ikke få med meg i den farten jeg forlot åstedet. Så jeg ble stående på en veldig schvær, ganske folketom busstasjon og klø meg i rumpen. Etter en liten stund med meningsløs spankulering (aha, her er det en informsajonsplakat ja, lurer på om jeg forstår hva som står her om jeg bare STIRRER INTENST OG LENGE PÅ DEN!?!) kom det en kar og lurte på hvor i helvete det var jeg skulle.

"airport, sabhita gørschen??... sei æ?"
"aha, jo take taxi!!"
"nei, I take bu.."
"NOBUSONLYTAXICOMEON!!"

taxisjåføren står og drar i bagen min for å ta den med til taxien sin..

"okei, how møch to pei?"
"for you... hmmmm.. lets see.. 70 liras!"
"kjøssmæppiræææææ.. øhm.. ill be right bæck, just need to withdraw some money from morradi"

Unslapp med nød og neppe, men siden jeg nå var litt usikker på om jeg ville finne denne bussen, gikk jeg likevel til minibank og tok ut 70 spennitos. Mens jeg trasket mellom noen øde busskur på stasjonen, kom det en liten, shabby variant av en buss trallende bortover en vei. Jeg stanset doningen og spurte om han skulle til denne flyplassen med det rare navnet. Han kunne ikke prate engelsk, og han ga ikke uttrykk for å kunne forstå engelsk, men han var veldig overbevist om at han kunne ta me dit jeg skulle. Jeg stanset en annen kar som heldigvis kunne noen strofer engelsk, og vi ble enige om at denne bussen ville ta meg til flyplassen. Ble lempet på plass fremst i bussen, med all baggasje ballet rundt meg. Bussen ble etterhvert veldig full og vi kjørte i en eller annen retning en times tid.

I ei busslomme midt på motorveien utbrøt plutselig min venn bussjåføren: "kajhururnrikskssks" eller noe, og pekte febrilsk på en bro som ledet til andre siden av veien. Jeg rakk ikke ytre store reaksjonen før jeg sto i veikanten med baggasje over hele meg.

Etter en stund i samme stilling begynte jeg å le litt og satte kurs mot den broen som bussmannen mente ett eller annet om. På andre siden av bruen innså jeg at jeg hverken hadde Ann-Else eller Pei Ling på hvor jeg var, bare ganske sikker på at det ikke var en flyplass. Om ikke alle menneskene rundt meg hadde vært terrorister og spioner som skulle drepe meg, kunne jeg sikkert bare ha spurt noen om hjelp.. noia er arti.. Våget meg til slutt bort til en jente som sto og hang ved ei busstavle. Kanskje hun var slik som meg, kanskje hun bare sto og stirret intenst i håp om at alt plutselig bare ville gi mening..? Selvfølgelig prata hun ikke det fjått engelsk, men hun kunne peke meg i retning taxien. Jeg var utslitt og lei meg, så jeg gikk til taxiene og spurte hvor mye dem nå skulle ha for å frakte meg og mine til denne forbannede flyplassen.

"hmmm.. for you, id say.. 20 lira?"
"well then i just said god damn!!"

Ingen punkteringer, dødsulykker, attentatforsøk eller hjerteinnfarkt senere befant jeg meg på flyplassen! Alt gikk som en drøm. "Baggasjen din er litt for lubben, men det går fint" sa fru flyselskapansatt. "Passet ditt ser litt merkelig ut" sa passkontrollør mannen, "men siden ingen svarer meg på telefon kan du bare få valse videre". Flyplassen var fredelig og fin. Jeg kjøpte meg ei øl og en bagguett til sikkert 150 kr, men følte det var velfortjent.

heia-mæsjøl frokost

Arne skal fly fra Tyrkia til Bergamo utenfor Milano i Italia.

Arne kjenner: 1 italiener
Det finnes: Sikkert ganske mange flere

Mens jeg sitter der og føler at ting ikke kunne vært stort bedre, kommer Alberto (som var med på eventyr i Tyrkia) og setter seg ved bordet mitt.. det skulle da vel fanden ikke være mulig?!..

Fyllenervene mine hadde nesten overbevist meg om at Milano var farlig og at det var bedre å bare vente på flyplassen i 24 timer, men nå var Alberto i full gang og skulle ha meg med inn til byen. Selv skulle han reise hjem til Bologna med tog fra stasjonen i sentrum av Milano, og dit var det en time med buss ifra flyplassen. Alberto hjalp meg med baggasjeoppbevaring til dagen efter, kjøpte billetter til bussen, og avsted vi fes. Han skulle møte en gammel venn i Milano, de skule ete og henge litt, og jeg fikk joine.

Alberto er en usedvanlig hyggelig og pratsom fyr, og jeg lærte veldig mye om Italia og byen Milano denne dagen!

Første mennesket vi snakka med i Milano var en kar som spurte etter en sigg. "You norwegians are the smartest people in all of Europe! Not beeing a part of the european union and all.. its messing us up!". "wooorrd." klang det fra prateapperatet til kompisen som satt bak han.. sistnevnte fikk ikke sigg..

På t-banen møtte vi en skjeggete kar som ville at jeg skulle gifte meg med søstra hans. "How many of them raindeers you got back home man?"

Tyrker og Italiener

Kameraten til Alberto var en jovial kar opprinnelig fra Tyrkia. Vi satt lenge på universitets-caféen og pratet shjit på intellektuelt vis mens vi drakk kaffe og slappet av.

Meg og Alberto sosa litt rundt i byen etter å ha sakt adieu. Jeg fulgte han til toget og satte meg deretter på en buss tilbake til flyplassen. Denne bussen var veldig lett å finne, og ingen prøvde få meg til å paye latterlige mengder ekstra penger. luksus!

Kvelden på flyplassen ble tilbrakt i en roman av Jonathan Kellerman, natten tilbrakte jeg i en sovesal hvor jeg brukte tiden på å ikke få sove, og neste morgen tilbake i samme bok. I de siste sidene av boken begynte hodet mitt å få problemer. Jeg våknet flere ganger av at jeg var på tur til å tryne ned i flisgulvet, men følte meg ikke veldig søvnig. Etter siste side i boken var vendt, ble jeg sittende å se ut vinduet. Jeg syntes det så ut som om det regnet der ute. Luften var fylt av et lag med dalende vannpartikler. Idet jeg vendte blikket inn i rommet, kunne jeg til min egen forbløffelse fremdeles se det samme sløret av regn. Sikkert en reaksjon på at det nå var tirsdag, og jeg hadde sovet halvannen time siden søndag morgen. Kjøpte en klump med mat på italiensk og kapra et bra flysete.. trodde jeg..

Hadde gleden av å bli sittende bak ei dame som tydeligvis ikke fløy så ofte, og hver lille bevegelse flyet utførte ble akkompagnert av noen små hyl fra denne kvinnen.

OOH!!..... iiiiiiH! hoooooOOOOOOH!!! huhuhu... HIIIII!!!!

det var ikke spesielt arti, men det holdt meg da våken...

På flyplassen i Valencia ble jeg møtt av kaptein Pål og styrmann Jan Marc i ankomsthallen! Det var utrolig godt å bli tatt imot på denne måten! Jeg var lettet over å ha overlevd turen og klar for å sette ut på en ukes biltur til nord-Spania! Alt om dette neste eventyret vil bli postet veldig snart!

Ikke helt sikker på hva klokka var, hvilken dag det var, i hvilket land jeg var eller hvem søren jeg egentlig var.. men joda, ei uke i en bil full av alkohol hørtes ut som en bra plan!

Eventyr på tyrkisk

2007-01-16T05:42:00.000-08:00

Første dag i Eskisehir dro Egil meg med på en liten spasertur gjennom gatene i byen. Endte etterhvert opp på en bitteliten men koselig restaurant sak. Vi fikk en feet frokost til nesten ingen penger, sa "teissjekeille" (sånn ca riktig måte å skrive takk på tyrkisk) til kokken, og labbet videre. På ettermiddagen stakk vi på café for å treffe en gjeng med Egils medstudenter. dette var erasmus gjengen, altså utlendinger, altså ikke tyrkere.

Gisela fra Spania, Anna og Sabina fra Kroatia og Deangelo fra San Diego, eller egentlig Japan.

Vi møttes, drakk te og koste oss på den lille kroen, og jeg knuste alle i en heftig runde risk! whoa!

Nå var den store Bayram feiringen igang i Tyrkia, så tyrkiske studenter i byen Eskisehir, som først og fremst er en studentby, var på tur hjem til familien for å feire høytiden. Erasmus gjengen gadd ikke fomle rundt i en tom by hele ferien, så de hadde planlagt en fin tur ned til sørkysten med tog morgenen etter. Egil og Deangelo hadde ikke helt bestemt seg om de ville være med på denne turen enda, det ville tross alt bety 16 timer på tog, og en noe annerledes nyttårsaften. Men under et restaurantopphold senere på kvelden ble vi enige om at det hele kunne bli kjempesweet om vi bare kjøpte mye øl. Så vi skaffa oss hver vår 5litring med Efes pilsen til togturen, og en bunke med øl til samme kveld. Hjemme hos Egil samlet det seg fort en fin gjeng, jeg traff igjen Fehmican som jeg ble kjent med i Volda i fjor vår, og fikk hilse på en bøling venner han hadde med seg.

Morgenen etter kom litt brått på. Deangelo hadde dratt hjem på morran en gang, men nå var han tilbake og i full gang med å hente frem øl. Meg og egil kom oss opp og fikk pakka noe stasj i hver vår sekk. Deangelo var redd for at togturen kunne bli litt kjip, så han mente vi skulle tømme den første 5 litringen før vi dro til togstajsonen. Vi gjorde et virkelig bra forsøk, men tiden begynte å få det travelt, så vi måtte bare hive oss avgårde.

når vi kom til togstasjonen fant vi ut at vi var på feil togstasjon. taxi til den riktige.

the New Year Express

Reisefølget ballet litt på seg når vi kom til togstasjonen, Manu fra Spanien og Denniz fra Tyrkia (eneste innlending). På toget traff vi Alberto fra Italia og Ana fra Portugal.

Inne på toget fant vi frem til sovekupeen vår. Hver kupé hadde 6 senger. Meg, Egil og Deangelo ble sittende sammenpakket i den ene siden av vår kupé og se på 3 alvorlige tyrkere som satt minst like sammenpakket i den andre siden av kupeen. Det var ikke større plass enn at vi nesten skallet sammen med karen forran oss når toget rykket til, nokså intimt der en vending. Men etter at vi hadde vært på en kjapp sightseeing runde rundt i toget, var de tyrkiske karene, all deres bagasje, og av en eller annen merkelig grunn ingen av vår baggasje, forsvunnet.

Vi dro frem ei tønne med øl og noen peanøtter, tasset bort til de andre, som var 7 stykker i sin kupé, og etter en stund var det kjempemorsomt å reise med tog.

Hele gjengen feira og hoiet hver gang klokken var tolv i ett eller annet land, og når bjellene ringte tolv i Tyrkia, var det fullt kalas! Iallefall i en liten stund.

En småkjukk, gravalvorlig og utrolig sint liten tyrkermann kom brasende inn i kupeen, 5min over tolv. Han freste av seg ei lang tyrkisk regle, som vi delvis forsto grunnet løpende fylle-oversetting fra noen av de som kunne litt tyrkisk.

"Nå holder dere KJEFT! Skal dere feire nyttår kan dere gjøre det et annet sted! Jeg feirer ikke nyttår! Jeg feirer Bayram!! For det er mye fetere.."

ca. der kommer Egil inn, for anledningen kledd med et tradisjonelt japansk bånd rundt hodet. "hæppi njuyear!!" skriker han oppi ansiktet på den hissige tyrkeren, som skvetter litt til, samler seg, og raser ut av kupeen for aldri å komme tilbake. Så var det "hei skål" igjen! lett
p

alle røverne sovnet til slutt, fulle av øl og slitne etter en lang dag.

Adana...? who?

Morgenen etter kom alt for brått på. Tror ingen husker noe fra den første halvtimen etter vi forlot toget. Men ryktene skal ha det til at vi spaserte gjennom Adana, fra togstasjonen til buss-stasjonen. Jeg kom litt til meg selv idet vi satte oss på en buss og jeg fikk noe merkelig å spise. Men så ble det svart igjen.
p

Togstasjonen i Adana

Kan ikke huske å ha passert denne

p
sweet, sweet Antakya

p
Senere på dagen kom vi til Antakya, en litt kjip liten by. Vi lette etter hotell i en times tid, men fant ikke noe som var billig nok. Endte tilslutt opp på et sted som kosta 25kr natten. Det var jo pissebillig, og et høl. Men bygningen sto seg da over natten. Dagen i Antakya ble brukt til museum, mat og øl.

ikke akkurat noe å skrike verken hurra eller jippi for, men vi fikk da sove

Egil kiler brystvorte

Loooord have Mersin

Dagen etter stakk jeg, Egil og Deangelo videre alene. Vi dro til et sted som het Mersin, med buss. En koselig liten by med en fin park nede ved vannet. Når bayram raser som værst er det vist vanlig for alle familier å ta livet av noe. Sau er veldig populært. Vi så mange dødsdømte sau, en del daue sau og noen greier som sikkert en gang hadde vært sau. Deangelo var veldig gira på å kjøpe en egen sau, for de var nokså rimelige for anledningen. Han ville derimot ikke drepe den, men bare ha den med på turen.
p

fikk tilbud om å smake

Vi kjøpte sjakkbrett og læxa i parken til sola gikk ned.

Prata med "the Spaniards" (Gisela och Manu), som hadde blitt igjen på det nydelige hotellet i Antakya for å sove litt ekstra. De skulle komme etter oss senere på dagen, og da skulle vi helst ha snekra en plan for reisen videre til Alanya. Vi prøvde oss først på leiebil. Alle tre ramlet inn døren på et bilutleiefirma, der inne satt det en ganske stor gammel mann, med et alvorlig blikk og en pistol liggende ved siden av seg på bordet. Jeg tror vi alle ble stående og holde pusten i et par sekunder, før mannen la merke til lekepistolen og begynte å le. Selvfølgelig skulle vi skjønt at det var den 80år gamle mannens lekepistol..

Vi fant ikke no bil, men endte tilslutt opp med nattbuss videre. Spanjolene kom, og vi drakk litt øl.

Alanya, "the shining" on a BIG scale

I Alanya tok vi inn på et fett hotell, og senere på dagen kom resten av gjengen etter. Alanya er et populært turiststed, men på denne tiden av året var det litt dødt. Eller, helt dødt egentlig. På grunn av Bayram feiringen var det jo ikke tyrkere der engang.. Meg, Egil og Deangelo bestemte oss for å bade. Stranden var laang og bølgene hissige! Det bynte litt på tull, tror ikke det var meningen at vi skulle bade sånn på orntli.. Men Deangelo begynte uten forvarsel å kaste klærne, så da var det bare å slenge av seg fillene og spurte utti. Vannet var overraskende varmt! Man mistet iallefall følelsen i hele kroppen ganske fort, så tempen var ikke så nøye. Etter en god stund ute i det forfriskende vannet, kom vi opp og møtte resten av reisefølget vårt. Det hadde også dukket opp en og annen tyrker med kamera langs stranden, og vi poserte villig!

Deangelo får øye på en bølge..

Etter endt badeseanse titter solen frem

Manu forsøker forsvare det faktum at han enda er tørr. Sabina løper litt rundt...

De andre gadd ikke vente til vi hadde tørket, men tok heller til på turen opp mot Alanya Kale, en fet borg som lå oppå et fjell på enden av stranden. Straks vi hadde tørket satte vi kursen mot samme greia.

Alanya Castle på toppen av fjellet

Selvfølgelig var det ikke snakk om å ta taxi opp det massive fjellet, så vi satte ut til fots og forsøkte haike istedet. Det funka ikke så bra, så vi kjøpte øl og begynte å klatre rett opp fjellsiden. Dette funka kjempebra, og etter kort tid kom vi oss inn til slottet gjennom en port i muren. Her møtte vi spanjolene, og sammen med dem bega vi oss på en rundtur langs slottsmuren.

Alanya i solnedgang

Litt av slottsmuren

Egil mener vi skal hente soveposer og campe på enden a klippen bak han

alle synes det er en kjempeidé

Denne rundturen var utrolig flott. Fallet på innsiden av muren var på mellom 3-6 meter for det meste, mens på utsiden var det et villt fall ned bratte fjellskråninger til klippene i vannet langt der nede. Utsikten var helt fantastisk, og vi fikk nyte solnedgangen i løpet av vår ferd rundt slottet. Manu, spanjolen, ramla ned fra muren. Ikke på utsiden, men oppi en tornebusk på innsiden av muren. Tror han plukker torner enda.

Vel nede kjøpte vi masse øl og dro hjem og kokkelerte frem et herremåltid av de sjeldne. Etter en del øl kledde jeg, egil og deangelo oss i bare håndklær, og dro ut for å se om vi kunne finne en hamam (tyrkisk masasjebad). Vi fant ikke no bad, selv om vi spurte alle vi møtte. Prøvde å sjekke om vi klarte å booke inn på et hotel i våre fine antrekk, men dette gikk altfor bra. Forsøkte å mase oss til en svømmetur i et hotelbasseng, men det fikk vi virkelig ikke lov til. Ble invitert inn på en bar, men ingen hadde husket å ta med penger. Vi fikk heller ikke no gratis av de som var der (kanskje fordi de eneste tilstedeværende var bartendern og utkastern).

Neste morgen kom ikke så veldig brått på, og vi lå lenge og døste på det varme hotelrommet.

Etter frokost tassa vi (Meg, Egil, Deangelo og spanjolene. På dette punktet ga vi opp resten av gjengen) inn til sentrum på leiebiljakt! Deangelo og meg hoppet av lasset etter en stund for å se om vi kunne låne en billig båt istedet. Det var nemlig noen fete huler der, som man kunne sjekke ut med båt.

Alanya harbour, på jakt etter billig sjørøverskute til leie

Vi spurte de aller fleste kapteinene vi så, om vi kunne leie livbåter eller en jolle av no slag. Ble nesten deal, da en kar ville leie oss en gummibåt med passe lite luft i for 40 euro eller no. Men det var for dyrt. En annen kar sa at vi trengte et ganske stort fartøy for ikke å bli døu akkurat denne dagen, pga bølgene som hærjet hele havna hanske heftig..

så det ble bil..

Reiseruten planlegges på cafe

somewhere on the dark cold road between Alanya and Side

Første kvelden med bil parkerte vi i en liten by som het Manavgat. Det geniale med å leie bil var at vi ikke behøvde betale for husrom, men bare sove i bilen. Vi parkerte nede ved ei svær elv. I baksetet hadde vi funnet ut hvor morsomt det var å drikke øl i bil. Det regnet noe helt villt denne kvelden. Ut vinduet så vi en liten kro like ved elven, men var ikke sikre på om vi kunne komme oss dit uten å drukne. Villt mye regn, flomtilstander! Vi tok etterhvert motet til oss, siden vi hadde drukket opp all ølen, og løp til denne kroa. Doningen var todelt, på den ene delen var det disko med live tyrkisk musikk, på den andre satt det gamle gubber og spilte kort og brettspill. Vi toget selvfølgelig inn på sistnevnte. I løpet av en time hadde en hyggelig men svært streng kar klart å lære hele gjengen å spille "okey", et spill som er veldig populært blandt gamle tyrkiske kæiller. Dette var skidemorsomt, og vi drakk og lo og fikk vann i hodet fra sprekkene i taket.

Når plassen stengte, takket vi for oss og stakk til bilen. Eller, jeg klarte overbevise Egil om at det bare ville bli rot å organisere bilen om vi var 5 inne i den. Så vi stakk på naboplassen, den med live band, og drakk øl. De andre kom straks etter. Bulen var av det koselige, litt intime slaget. Før vi viste ordet av det ble hele reisefølget dratt ut på dansegulvet, hvor vi deltok på en dans der man vifter en serviett i den ene hånden og knipser ute av takt med den andre.. ganske skummelt..

Etter musikken ga seg ble vi sittende å smådrikke litt med en gjeng stamgjester og noen karer som jobbet der. Dørene stengte etterhvert, og vi løp over parkeringsplassen og lempet oss inn i bilen. Deangelo og Egil i fremsetene. meg, Manu og Gisela slo ned seteryggen bak, og lå med føttene i baggasjerommet. Posisjonen var ikke villt comfy, men det funka. Etter en stund kom en av karene som jobbet i baren inn døra.

"hahahaha, tullinger, her kan dere da vel ikke ligge! bli med hjem til meg og sov i senger istedet!"

Det hørtes jo kult ut tenkte vi, så vi joina. Første delen av turen var det en av gjestene fra puben som kjørte bilen vår, men da han ikke skulle lengre tok Egil over. Egil hadde kjempefull kontroll bak rattet..

Hjemme hos denne karen møtte vi kona og ungen. Mustafa, sønnen på 3 år, satt med en lekepistol i fanget. Arti at både 80 og 3 åringer kan finne glede i samme leke tenkte jeg. Plutselig tok pappaen pistolen ifra han og plukket ut magasinet. Den var ORNTLI!! Og der hadde lille ungen vifta og lekt seg med den. Ikke ofte jeg ser barn (eller voksne for den saks skyld) leke seg med gønnere på nachspiel. Men ingen ble skutt og vi hadde en hyggelig kveld. Ble etterhvert henvist til soverommene, mens de selv la seg til å sove på stua.

Far og sønn

Mustafa viser rånerskills

Neste morgen våknet jeg på et rom fullt av leker, og brukte litt tid på å rote meg frem til hva som hadde skjedd kvelden før. Vi kom oss opp og ble servert en nydelig frokost før vi takket så meget for oss og dro avsted igjen.

Ganske overvelmende å bli tatt hånd om på denne måten. Enn å ta inn 5 ukjente og tilby husrom og mat. Bra mennesker.

Activities for the "not so incredibly wealthy" vacationists

Dagens plan var å se på en foss litt nord for Manavgat, stikke til byen Side og se på ruiner, og til slutt skulle vi besøke et teater i byen Aspendos.

På grunn av det hissige regnfallet de siste dagene, var Manavgat elven oversvømmet. Fossen var ikke noe mer imponerende enn resten av elven, men vi så en restaurant som var helt oversvømt av vann, det var litt kult.

Når vi kom til Side bestemte vi oss for å bade igjen, siden vi ikke fant noe tyrkisk massasjebad her heller. Vannet var helt greit og bølgene her var til tider veldig schvære! Morsomt! Så også en del gammel stein.

Ikke villt folksomt på stranden denne dagen

Teateret i Aspendos var mer interessant. Doningen så imponerende ut fra veien, men når vi fikk vite at det kostet penger for å parkere og se på greia, snudde vi og kjørte tilbake. Vi parkerte heller på en liten sidevei, klatret over et par gjerder og satte kursen opp en fjellside for å komme oss på oppsiden av dette byggverket. Noen skrubbsår senere befant vi oss på en nydelig skueplass over teateret.

Alt blir litt kulere når det er gratis

På toppen av fjellet nådde vi et stort flatt platå, og vi kunne se noen rester av slott og bygninger lengre borte. Vi så på sola og fant ut vi hadde tid til å ræse bort og ta en titt. Plassen var utrolig fin, og det var deilig å bare kunne valse rundt alene, uten andre turister. Det fantes heller ingen skilt eller store informasjonsplakater. Alt vi møtte var et par geiter, som gjemte seg til bayram var over.

Deangelo the shepherd

Egil og en vegg

Danser med busker

Før Antalya, kom vi til nissens hjemby! Så da var det bare å posere

how to not spend a pennie in kaç (uttales cash, HAAHAA)

I løpet av kvelden raste vi som gale gjennom Antalya og videre ned langs kysten, over fjell og langs vinglete kystveier (egentlig bare Manu som satt bak rattet og raste, mens vi andre spiste peanøtter og drakk øl), til vi omsider nådde Kaç. Kaç viste seg å være en nydelig liten landsby som lå i en liten bukt, og strakte seg opp langs bratte fjellsider. Planen med å stikke hit, var at det nesten var mulig å svømme til Hellas. En liten gresk øy befant seg nemlig rett ute i vannet. Om ikke ved å svømme, kunne man ihvertfall nå den med båt. Men vi hadde ikke noe videre plan om hvordan vi skulle nå frem dit.

Parkerte på kaia og vurderte å bare legge oss til å sove, men ble enige om å stikke en plass å spise litt. Vi stoppet utenfor en koselig liten plass på brygga som het "Smiley's & Garden - sea food & turkish kebabs". Egil gikk inn for å høre om de kunne servere oss noe suppe, og kom ut igjen etter 2sek med et smil om munnen.

- har de suppe??
- ja dæm har suppe, kåm nu her!
- koster det mye??
- nei, vi får det visst gratis.. hehe.. kom nu her!

Vi delte bord med restauranteier Smiley (Ismail) og en god venn av han. Dette bordet ble straks fyllt av masse forskjellige skåler med småretter, brød, suppe og vin!! Jeg turte nesten ikke røre maten, den så så villt dyr ut. Men joda, vi fikk spist oss gode og mette, tømt et par flasker vin, og hørt noen artige historier. Forklarte vårt ønske om å stikke til den greske øya, og spurte om vi kunne få noen tips. Smiley var ikke helt sikker, så han ringte kapteinen på skuta og ba han stikke innom og ta et glass vin. 5 minutter senere kom kapteinen ræsende på moped. Uheldigvis var det ikke noe tur dagen etter, men om vi ble i to dager kunne han kanskje lure oss med på en liten gratistur. Desverre skulle bilen leveres i Antalya dagen etter, så vi fikk istedet nummeret hans i tilfelle vi skulle komme tilbake en dag. Etter en stund bestemte vi oss for å finne senga, eller bilen. Men det gikk jo ikke.

"what, you sleep in a car?? hahahaha.. come to my place instead! wife and kids on holliday, all house to myself! nice place in the mountains! beatiful view!"

Utrolig digg å sove i bil..

Fulgte Smiley til hjemmet hans oppe i fjellsiden, ble innlosjert på soverommene, mens han selv la seg til å sove på stua..

Morgenen etter stakk verten vår tidlig på jobb. Han ga oss nøkkelen, så vi kunne dusje og stelle oss først, og så bare svinge innom restauranten med nøkkelen når vi følte for det.

Det er bare til å få bakoversveis av..

Vi fjamset rundt litt på kaia i finværet, før vi satte oss bak rattet og raste mot Antalya.

Kamikazegil går inn for å skade vannoverflaten

Manu trampet på en kråkebolle.. Gisela trøster

Meg og Deangelo i åndssvak pose med flagg i bakgrunn

Egil og Manu

Hellas on the horizon.. Så nær, men dog så fjern

Nyter finværet på moloen

Det ble en pitterliten sightseeingrunde i Antallien og, før vi krøp inn i bussen til Eskisehir.

Alt i alt en opplevelsesrik liten runde. Arti å bli kjent med Egils venner på denne måten. Nå er det bare å samle seg og finne på neste sprelske manøver! Skal lempe ut ny post om ikke spesielt lenge!

no more Trønder down under

2007-01-10T09:09:00.000-08:00

Da var det plutselig adios Australius, den uungåelige og alt for tidlige avskjeden. De siste dagene ble tilbrakt i vill slåsskamp med tidligere husverter eller i bunnen av 50kroners 4litringer med vin. goode dager..

I Brisbane ville de ikke la meg fly til Tyrkia, siden jeg ikke hadde noen flybillett ut av Tyrkia igjen. Jeg brukte to timer, alle pengene jeg hadde og mye ufint språk, men endte til slutt opp med en full refunderbar billett fra Istanbul til London eller no. Så var det auf geflygels! På turen til Singapore og videre til Dubai var jeg så heldig å havne ved siden av en kar som ikke prata et fjon engelsk. så det var bare sånn medium arti. På flyplassen i Dubai ble jeg spurt om jeg hadde sigaretter av en kar, og en jente spurte om jeg hadde lighter. jeg hadde ingen av delene, men følte meg straks bedre etter å ha konversert litt.

Things to do in Dubai when youre broke.. :

-spise rester av flymaten fra forrige flight
-lese bok
-sovne
-våkne i vill panikk og løpe til gate før man har sjekka klokka
-drite
-telle turbaner

neida, den siste var bare tull. men jeg kjeda meg.

Flyturen til istanbul var helt cool. satt sammen med to karer fra Dubai som skulle feriere i Istanbul i noen få dager. de hadde en fet reisebok med seg og la store planer om hva de skulle se av bra severdigheter i byen. Jeg for min del visste bare at jeg skulle lande i Istanbul, og komme meg til en by ved navn Eskisehir. Begge byene lå i samme land, hvor vanskelig kunne det være.

Jeg fikk sosa meg igjennom passkontroll og toll, heldigvis hadde pappa nettopp krydret kontoen min med nok pengiser til å paye for visum og gi meg 90 tyrkiske lire (450kr) i startkapital. Merkelig nok var det ingen på flyplassen som lurte på om jeg hadde flybillett ut av Tyrkia, dette som var så villt viktig før jeg fikk forlate Australia. Å komme seg til bussterminalen kostet meg 40 lire (busstur på 30min), men jeg ble lovt at turen videre til Eskisehir ville være på ca 50 lire(busstur på 6timer).

På bussterminalen var det vill texas! alt for mange biler, mennesker og buss-selskaper ballet sammen på alt for liten plass. buss-sjåføren henviste meg til et selskap som skulle fise meg rett til Eskisehir ikke no problem kom deg ut av bussen min jeg har det travelt.. jeg raste ut døra med mine sikkert 35kg baggasje, presset meg frem igjennom et hav av travle tyrkere og befant meg til slutt inne hos bussfolkene. plasserte det selvsikre verdensvante smilet i trynet mitt og tasset lett over til skranken:

- one tickado to eskisehir comrade?
- NO! bus full!
- ...

Når jeg så sto der ute i kulda igjen med baggasje over hele meg og skjegget fullt av postkasser, kunne jeg ikke unngå å føle en smygende liten frykt for at min mangelfulle planleggingsfase faktisk skulle få meg opp i virkelige problemer som jeg kanskje måtte ta tak i og komme meg ut av helt på egenhånd..

Men den følelsen forsvant fort da en kar kom bort med en tralle og ville ta meg til det andre selskapet som kjørte til Eskisehir, hvorpå jeg utbrøt: hell yeah! og vi dro avsted.
50 meter lenger bort stopper min nye venn med trallen, tasser inn til et nytt buss-selskap, tilbringer 10sek forran skranken, kommer ut med følgende budskap: NO! Buss full buss is all full give me money for carrying youre bag!!

trallemannen ga opp etter 2 minutter og jeg fikk igjen stå alene og le av meg selv.

etter et täg kom en ny kar og spurte meg, på nestenengelsk, hvor jeg skulle. "nei, det er fullt overalt" sa jeg. "wait here my friend, i fix!" sa karen og løp inn. dette fungerte ikke noe bedre enn trallemannens forsøk, men fyren ble stående og prate litt etterpå. han ringte en kompis som kanskje kunne sjekke om jeg kunne komme meg på et tog. mens denne fyren var på telefonen kom det en ny kar, samme regla, "i fix for you my friend".

etter en halvtime sto jeg sammen med 4 slike hjelpere, som syntes det var litt gøyalt at jeg ikke hadde hørt om den store Bayram høytiden som begynte dagen etter. det forklarte jo hvorfor bussene var fulle. enda morsomere var det at det ikke gikk nye busser på 4 dager.. og at jeg ikke hadde noe særlig med penger..

samtalen med de hyggelige tyrkerne fikk meg til å glemme mine problemer og vi ble stående å snakke shjitprat i en god stund. før en liten unge stjal mobilen min. jeg syntes han var litt vel intim idet han passerte, så folksomt var det ærlig talt ikke akkurat på dette stedet, men da jeg sjekket lommen forsto jeg tilslutt. "dællern, that boy took my mobbil...". jeg rakk ikke reagere før han var inne i mengden. den ekle alvorsfølelsen begynte sakte snike seg innpå meg igjen. men en av de nye kompisene mine løp etter og røsket til seg telefonen min. villt heldig akkurat der. en annen kar hentet politiet og snart var det stor ståhei og vennegjengen min vokste i turbofart. plutselig ble jeg ført inn til bussfolkene igjen, hvor de nå hadde en billett ledig om et par timer. politieskorten hjalp nok. jeg fikk egen stol bak skranken og ble oppvartet med te og kaker helt til bussen arriverte. fikk sete ved en gammel kar, og etter en kopp kaffe og noen gode tyrkiske røverhistorier, falt jeg i dyyp søvn som varte hele veien til eskisehir.

dette ble jo villt mye tekst! og helt uten bilder. jaja, jeg kom meg ivaffel i hus etter en kjapp løpetur til Egil og Mustafas kaza midt i sentrum. så da vet du det.. neste post blir mye morsomere, og med bilder. lover!