no more Trønder down under

Da var det plutselig adios Australius, den uungåelige og alt for tidlige avskjeden. De siste dagene ble tilbrakt i vill slåsskamp med tidligere husverter eller i bunnen av 50kroners 4litringer med vin. goode dager..

I Brisbane ville de ikke la meg fly til Tyrkia, siden jeg ikke hadde noen flybillett ut av Tyrkia igjen. Jeg brukte to timer, alle pengene jeg hadde og mye ufint språk, men endte til slutt opp med en full refunderbar billett fra Istanbul til London eller no. Så var det auf geflygels! På turen til Singapore og videre til Dubai var jeg så heldig å havne ved siden av en kar som ikke prata et fjon engelsk. så det var bare sånn medium arti. På flyplassen i Dubai ble jeg spurt om jeg hadde sigaretter av en kar, og en jente spurte om jeg hadde lighter. jeg hadde ingen av delene, men følte meg straks bedre etter å ha konversert litt.

Things to do in Dubai when youre broke.. :

-spise rester av flymaten fra forrige flight
-lese bok
-sovne
-våkne i vill panikk og løpe til gate før man har sjekka klokka
-drite
-telle turbaner

neida, den siste var bare tull. men jeg kjeda meg.

Flyturen til istanbul var helt cool. satt sammen med to karer fra Dubai som skulle feriere i Istanbul i noen få dager. de hadde en fet reisebok med seg og la store planer om hva de skulle se av bra severdigheter i byen. Jeg for min del visste bare at jeg skulle lande i Istanbul, og komme meg til en by ved navn Eskisehir. Begge byene lå i samme land, hvor vanskelig kunne det være.

Jeg fikk sosa meg igjennom passkontroll og toll, heldigvis hadde pappa nettopp krydret kontoen min med nok pengiser til å paye for visum og gi meg 90 tyrkiske lire (450kr) i startkapital. Merkelig nok var det ingen på flyplassen som lurte på om jeg hadde flybillett ut av Tyrkia, dette som var så villt viktig før jeg fikk forlate Australia. Å komme seg til bussterminalen kostet meg 40 lire (busstur på 30min), men jeg ble lovt at turen videre til Eskisehir ville være på ca 50 lire(busstur på 6timer).

På bussterminalen var det vill texas! alt for mange biler, mennesker og buss-selskaper ballet sammen på alt for liten plass. buss-sjåføren henviste meg til et selskap som skulle fise meg rett til Eskisehir ikke no problem kom deg ut av bussen min jeg har det travelt.. jeg raste ut døra med mine sikkert 35kg baggasje, presset meg frem igjennom et hav av travle tyrkere og befant meg til slutt inne hos bussfolkene. plasserte det selvsikre verdensvante smilet i trynet mitt og tasset lett over til skranken:

- one tickado to eskisehir comrade?
- NO! bus full!
- ...

Når jeg så sto der ute i kulda igjen med baggasje over hele meg og skjegget fullt av postkasser, kunne jeg ikke unngå å føle en smygende liten frykt for at min mangelfulle planleggingsfase faktisk skulle få meg opp i virkelige problemer som jeg kanskje måtte ta tak i og komme meg ut av helt på egenhånd..

Men den følelsen forsvant fort da en kar kom bort med en tralle og ville ta meg til det andre selskapet som kjørte til Eskisehir, hvorpå jeg utbrøt: hell yeah! og vi dro avsted.
50 meter lenger bort stopper min nye venn med trallen, tasser inn til et nytt buss-selskap, tilbringer 10sek forran skranken, kommer ut med følgende budskap: NO! Buss full buss is all full give me money for carrying youre bag!!

trallemannen ga opp etter 2 minutter og jeg fikk igjen stå alene og le av meg selv.

etter et täg kom en ny kar og spurte meg, på nestenengelsk, hvor jeg skulle. "nei, det er fullt overalt" sa jeg. "wait here my friend, i fix!" sa karen og løp inn. dette fungerte ikke noe bedre enn trallemannens forsøk, men fyren ble stående og prate litt etterpå. han ringte en kompis som kanskje kunne sjekke om jeg kunne komme meg på et tog. mens denne fyren var på telefonen kom det en ny kar, samme regla, "i fix for you my friend".

etter en halvtime sto jeg sammen med 4 slike hjelpere, som syntes det var litt gøyalt at jeg ikke hadde hørt om den store Bayram høytiden som begynte dagen etter. det forklarte jo hvorfor bussene var fulle. enda morsomere var det at det ikke gikk nye busser på 4 dager.. og at jeg ikke hadde noe særlig med penger..

samtalen med de hyggelige tyrkerne fikk meg til å glemme mine problemer og vi ble stående å snakke shjitprat i en god stund. før en liten unge stjal mobilen min. jeg syntes han var litt vel intim idet han passerte, så folksomt var det ærlig talt ikke akkurat på dette stedet, men da jeg sjekket lommen forsto jeg tilslutt. "dællern, that boy took my mobbil...". jeg rakk ikke reagere før han var inne i mengden. den ekle alvorsfølelsen begynte sakte snike seg innpå meg igjen. men en av de nye kompisene mine løp etter og røsket til seg telefonen min. villt heldig akkurat der. en annen kar hentet politiet og snart var det stor ståhei og vennegjengen min vokste i turbofart. plutselig ble jeg ført inn til bussfolkene igjen, hvor de nå hadde en billett ledig om et par timer. politieskorten hjalp nok. jeg fikk egen stol bak skranken og ble oppvartet med te og kaker helt til bussen arriverte. fikk sete ved en gammel kar, og etter en kopp kaffe og noen gode tyrkiske røverhistorier, falt jeg i dyyp søvn som varte hele veien til eskisehir.

dette ble jo villt mye tekst! og helt uten bilder. jaja, jeg kom meg ivaffel i hus etter en kjapp løpetur til Egil og Mustafas kaza midt i sentrum. så da vet du det.. neste post blir mye morsomere, og med bilder. lover!