Gisela fra Spania, Anna og Sabina fra Kroatia og Deangelo fra San Diego, eller egentlig Japan.
Vi møttes, drakk te og koste oss på den lille kroen, og jeg knuste alle i en heftig runde risk! whoa!
Nå var den store Bayram feiringen igang i Tyrkia, så tyrkiske studenter i byen Eskisehir, som først og fremst er en studentby, var på tur hjem til familien for å feire høytiden. Erasmus gjengen gadd ikke fomle rundt i en tom by hele ferien, så de hadde planlagt en fin tur ned til sørkysten med tog morgenen etter. Egil og Deangelo hadde ikke helt bestemt seg om de ville være med på denne turen enda, det ville tross alt bety 16 timer på tog, og en noe annerledes nyttårsaften. Men under et restaurantopphold senere på kvelden ble vi enige om at det hele kunne bli kjempesweet om vi bare kjøpte mye øl. Så vi skaffa oss hver vår 5litring med Efes pilsen til togturen, og en bunke med øl til samme kveld. Hjemme hos Egil samlet det seg fort en fin gjeng, jeg traff igjen Fehmican som jeg ble kjent med i Volda i fjor vår, og fikk hilse på en bøling venner han hadde med seg.
Morgenen etter kom litt brått på. Deangelo hadde dratt hjem på morran en gang, men nå var han tilbake og i full gang med å hente frem øl. Meg og egil kom oss opp og fikk pakka noe stasj i hver vår sekk. Deangelo var redd for at togturen kunne bli litt kjip, så han mente vi skulle tømme den første 5 litringen før vi dro til togstajsonen. Vi gjorde et virkelig bra forsøk, men tiden begynte å få det travelt, så vi måtte bare hive oss avgårde.
når vi kom til togstasjonen fant vi ut at vi var på feil togstasjon. taxi til den riktige.
the New Year Express
Reisefølget ballet litt på seg når vi kom til togstasjonen, Manu fra Spanien og Denniz fra Tyrkia (eneste innlending). På toget traff vi Alberto fra Italia og Ana fra Portugal.
Inne på toget fant vi frem til sovekupeen vår. Hver kupé hadde 6 senger. Meg, Egil og Deangelo ble sittende sammenpakket i den ene siden av vår kupé og se på 3 alvorlige tyrkere som satt minst like sammenpakket i den andre siden av kupeen. Det var ikke større plass enn at vi nesten skallet sammen med karen forran oss når toget rykket til, nokså intimt der en vending. Men etter at vi hadde vært på en kjapp sightseeing runde rundt i toget, var de tyrkiske karene, all deres bagasje, og av en eller annen merkelig grunn ingen av vår baggasje, forsvunnet.
Vi dro frem ei tønne med øl og noen peanøtter, tasset bort til de andre, som var 7 stykker i sin kupé, og etter en stund var det kjempemorsomt å reise med tog.
Hele gjengen feira og hoiet hver gang klokken var tolv i ett eller annet land, og når bjellene ringte tolv i Tyrkia, var det fullt kalas! Iallefall i en liten stund.
En småkjukk, gravalvorlig og utrolig sint liten tyrkermann kom brasende inn i kupeen, 5min over tolv. Han freste av seg ei lang tyrkisk regle, som vi delvis forsto grunnet løpende fylle-oversetting fra noen av de som kunne litt tyrkisk.
"Nå holder dere KJEFT! Skal dere feire nyttår kan dere gjøre det et annet sted! Jeg feirer ikke nyttår! Jeg feirer Bayram!! For det er mye fetere.."
ca. der kommer Egil inn, for anledningen kledd med et tradisjonelt japansk bånd rundt hodet. "hæppi njuyear!!" skriker han oppi ansiktet på den hissige tyrkeren, som skvetter litt til, samler seg, og raser ut av kupeen for aldri å komme tilbake. Så var det "hei skål" igjen! lett
p
alle røverne sovnet til slutt, fulle av øl og slitne etter en lang dag.
Adana...? who?
Morgenen etter kom alt for brått på. Tror ingen husker noe fra den første halvtimen etter vi forlot toget. Men ryktene skal ha det til at vi spaserte gjennom Adana, fra togstasjonen til buss-stasjonen. Jeg kom litt til meg selv idet vi satte oss på en buss og jeg fikk noe merkelig å spise. Men så ble det svart igjen.
p
Kan ikke huske å ha passert dennesweet, sweet Antakya
Senere på dagen kom vi til Antakya, en litt kjip liten by. Vi lette etter hotell i en times tid, men fant ikke noe som var billig nok. Endte tilslutt opp på et sted som kosta 25kr natten. Det var jo pissebillig, og et høl. Men bygningen sto seg da over natten. Dagen i Antakya ble brukt til museum, mat og øl.
Loooord have Mersin
Dagen etter stakk jeg, Egil og Deangelo videre alene. Vi dro til et sted som het Mersin, med buss. En koselig liten by med en fin park nede ved vannet. Når bayram raser som værst er det vist vanlig for alle familier å ta livet av noe. Sau er veldig populært. Vi så mange dødsdømte sau, en del daue sau og noen greier som sikkert en gang hadde vært sau. Deangelo var veldig gira på å kjøpe en egen sau, for de var nokså rimelige for anledningen. Han ville derimot ikke drepe den, men bare ha den med på turen.
p
fikk tilbud om å smake
Vi kjøpte sjakkbrett og læxa i parken til sola gikk ned.
Prata med "the Spaniards" (Gisela och Manu), som hadde blitt igjen på det nydelige hotellet i Antakya for å sove litt ekstra. De skulle komme etter oss senere på dagen, og da skulle vi helst ha snekra en plan for reisen videre til Alanya. Vi prøvde oss først på leiebil. Alle tre ramlet inn døren på et bilutleiefirma, der inne satt det en ganske stor gammel mann, med et alvorlig blikk og en pistol liggende ved siden av seg på bordet. Jeg tror vi alle ble stående og holde pusten i et par sekunder, før mannen la merke til lekepistolen og begynte å le. Selvfølgelig skulle vi skjønt at det var den 80år gamle mannens lekepistol..
Vi fant ikke no bil, men endte tilslutt opp med nattbuss videre. Spanjolene kom, og vi drakk litt øl.
Alanya, "the shining" on a BIG scale
I Alanya tok vi inn på et fett hotell, og senere på dagen kom resten av gjengen etter. Alanya er et populært turiststed, men på denne tiden av året var det litt dødt. Eller, helt dødt egentlig. På grunn av Bayram feiringen var det jo ikke tyrkere der engang.. Meg, Egil og Deangelo bestemte oss for å bade. Stranden var laang og bølgene hissige! Det bynte litt på tull, tror ikke det var meningen at vi skulle bade sånn på orntli.. Men Deangelo begynte uten forvarsel å kaste klærne, så da var det bare å slenge av seg fillene og spurte utti. Vannet var overraskende varmt! Man mistet iallefall følelsen i hele kroppen ganske fort, så tempen var ikke så nøye. Etter en god stund ute i det forfriskende vannet, kom vi opp og møtte resten av reisefølget vårt. Det hadde også dukket opp en og annen tyrker med kamera langs stranden, og vi poserte villig!
Deangelo får øye på en bølge..
Etter endt badeseanse titter solen frem
Manu forsøker forsvare det faktum at han enda er tørr. Sabina løper litt rundt...
De andre gadd ikke vente til vi hadde tørket, men tok heller til på turen opp mot Alanya Kale, en fet borg som lå oppå et fjell på enden av stranden. Straks vi hadde tørket satte vi kursen mot samme greia.
Alanya Castle på toppen av fjellet
Selvfølgelig var det ikke snakk om å ta taxi opp det massive fjellet, så vi satte ut til fots og forsøkte haike istedet. Det funka ikke så bra, så vi kjøpte øl og begynte å klatre rett opp fjellsiden. Dette funka kjempebra, og etter kort tid kom vi oss inn til slottet gjennom en port i muren. Her møtte vi spanjolene, og sammen med dem bega vi oss på en rundtur langs slottsmuren.
Alanya i solnedgang
Litt av slottsmuren
Egil mener vi skal hente soveposer og campe på enden a klippen bak han
alle synes det er en kjempeidé
Denne rundturen var utrolig flott. Fallet på innsiden av muren var på mellom 3-6 meter for det meste, mens på utsiden var det et villt fall ned bratte fjellskråninger til klippene i vannet langt der nede. Utsikten var helt fantastisk, og vi fikk nyte solnedgangen i løpet av vår ferd rundt slottet. Manu, spanjolen, ramla ned fra muren. Ikke på utsiden, men oppi en tornebusk på innsiden av muren. Tror han plukker torner enda.
Vel nede kjøpte vi masse øl og dro hjem og kokkelerte frem et herremåltid av de sjeldne. Etter en del øl kledde jeg, egil og deangelo oss i bare håndklær, og dro ut for å se om vi kunne finne en hamam (tyrkisk masasjebad). Vi fant ikke no bad, selv om vi spurte alle vi møtte. Prøvde å sjekke om vi klarte å booke inn på et hotel i våre fine antrekk, men dette gikk altfor bra. Forsøkte å mase oss til en svømmetur i et hotelbasseng, men det fikk vi virkelig ikke lov til. Ble invitert inn på en bar, men ingen hadde husket å ta med penger. Vi fikk heller ikke no gratis av de som var der (kanskje fordi de eneste tilstedeværende var bartendern og utkastern).
Neste morgen kom ikke så veldig brått på, og vi lå lenge og døste på det varme hotelrommet.
Etter frokost tassa vi (Meg, Egil, Deangelo og spanjolene. På dette punktet ga vi opp resten av gjengen) inn til sentrum på leiebiljakt! Deangelo og meg hoppet av lasset etter en stund for å se om vi kunne låne en billig båt istedet. Det var nemlig noen fete huler der, som man kunne sjekke ut med båt.
Alanya harbour, på jakt etter billig sjørøverskute til leie
Vi spurte de aller fleste kapteinene vi så, om vi kunne leie livbåter eller en jolle av no slag. Ble nesten deal, da en kar ville leie oss en gummibåt med passe lite luft i for 40 euro eller no. Men det var for dyrt. En annen kar sa at vi trengte et ganske stort fartøy for ikke å bli døu akkurat denne dagen, pga bølgene som hærjet hele havna hanske heftig..
så det ble bil..
Reiseruten planlegges på cafe
somewhere on the dark cold road between Alanya and Side
Første kvelden med bil parkerte vi i en liten by som het Manavgat. Det geniale med å leie bil var at vi ikke behøvde betale for husrom, men bare sove i bilen. Vi parkerte nede ved ei svær elv. I baksetet hadde vi funnet ut hvor morsomt det var å drikke øl i bil. Det regnet noe helt villt denne kvelden. Ut vinduet så vi en liten kro like ved elven, men var ikke sikre på om vi kunne komme oss dit uten å drukne. Villt mye regn, flomtilstander! Vi tok etterhvert motet til oss, siden vi hadde drukket opp all ølen, og løp til denne kroa. Doningen var todelt, på den ene delen var det disko med live tyrkisk musikk, på den andre satt det gamle gubber og spilte kort og brettspill. Vi toget selvfølgelig inn på sistnevnte. I løpet av en time hadde en hyggelig men svært streng kar klart å lære hele gjengen å spille "okey", et spill som er veldig populært blandt gamle tyrkiske kæiller. Dette var skidemorsomt, og vi drakk og lo og fikk vann i hodet fra sprekkene i taket.
Når plassen stengte, takket vi for oss og stakk til bilen. Eller, jeg klarte overbevise Egil om at det bare ville bli rot å organisere bilen om vi var 5 inne i den. Så vi stakk på naboplassen, den med live band, og drakk øl. De andre kom straks etter. Bulen var av det koselige, litt intime slaget. Før vi viste ordet av det ble hele reisefølget dratt ut på dansegulvet, hvor vi deltok på en dans der man vifter en serviett i den ene hånden og knipser ute av takt med den andre.. ganske skummelt..
Etter musikken ga seg ble vi sittende å smådrikke litt med en gjeng stamgjester og noen karer som jobbet der. Dørene stengte etterhvert, og vi løp over parkeringsplassen og lempet oss inn i bilen. Deangelo og Egil i fremsetene. meg, Manu og Gisela slo ned seteryggen bak, og lå med føttene i baggasjerommet. Posisjonen var ikke villt comfy, men det funka. Etter en stund kom en av karene som jobbet i baren inn døra.
"hahahaha, tullinger, her kan dere da vel ikke ligge! bli med hjem til meg og sov i senger istedet!"
Det hørtes jo kult ut tenkte vi, så vi joina. Første delen av turen var det en av gjestene fra puben som kjørte bilen vår, men da han ikke skulle lengre tok Egil over. Egil hadde kjempefull kontroll bak rattet..
Hjemme hos denne karen møtte vi kona og ungen. Mustafa, sønnen på 3 år, satt med en lekepistol i fanget. Arti at både 80 og 3 åringer kan finne glede i samme leke tenkte jeg. Plutselig tok pappaen pistolen ifra han og plukket ut magasinet. Den var ORNTLI!! Og der hadde lille ungen vifta og lekt seg med den. Ikke ofte jeg ser barn (eller voksne for den saks skyld) leke seg med gønnere på nachspiel. Men ingen ble skutt og vi hadde en hyggelig kveld. Ble etterhvert henvist til soverommene, mens de selv la seg til å sove på stua.
Far og sønn
Mustafa viser rånerskills
Neste morgen våknet jeg på et rom fullt av leker, og brukte litt tid på å rote meg frem til hva som hadde skjedd kvelden før. Vi kom oss opp og ble servert en nydelig frokost før vi takket så meget for oss og dro avsted igjen.
Ganske overvelmende å bli tatt hånd om på denne måten. Enn å ta inn 5 ukjente og tilby husrom og mat. Bra mennesker.
Activities for the "not so incredibly wealthy" vacationists
Dagens plan var å se på en foss litt nord for Manavgat, stikke til byen Side og se på ruiner, og til slutt skulle vi besøke et teater i byen Aspendos.
På grunn av det hissige regnfallet de siste dagene, var Manavgat elven oversvømmet. Fossen var ikke noe mer imponerende enn resten av elven, men vi så en restaurant som var helt oversvømt av vann, det var litt kult.
Når vi kom til Side bestemte vi oss for å bade igjen, siden vi ikke fant noe tyrkisk massasjebad her heller. Vannet var helt greit og bølgene her var til tider veldig schvære! Morsomt! Så også en del gammel stein.
Ikke villt folksomt på stranden denne dagen
Teateret i Aspendos var mer interessant. Doningen så imponerende ut fra veien, men når vi fikk vite at det kostet penger for å parkere og se på greia, snudde vi og kjørte tilbake. Vi parkerte heller på en liten sidevei, klatret over et par gjerder og satte kursen opp en fjellside for å komme oss på oppsiden av dette byggverket. Noen skrubbsår senere befant vi oss på en nydelig skueplass over teateret.
Alt blir litt kulere når det er gratis
På toppen av fjellet nådde vi et stort flatt platå, og vi kunne se noen rester av slott og bygninger lengre borte. Vi så på sola og fant ut vi hadde tid til å ræse bort og ta en titt. Plassen var utrolig fin, og det var deilig å bare kunne valse rundt alene, uten andre turister. Det fantes heller ingen skilt eller store informasjonsplakater. Alt vi møtte var et par geiter, som gjemte seg til bayram var over.
Deangelo the shepherd
Egil og en vegg
Danser med busker
Før Antalya, kom vi til nissens hjemby! Så da var det bare å posere
how to not spend a pennie in kaç (uttales cash, HAAHAA)
I løpet av kvelden raste vi som gale gjennom Antalya og videre ned langs kysten, over fjell og langs vinglete kystveier (egentlig bare Manu som satt bak rattet og raste, mens vi andre spiste peanøtter og drakk øl), til vi omsider nådde Kaç. Kaç viste seg å være en nydelig liten landsby som lå i en liten bukt, og strakte seg opp langs bratte fjellsider. Planen med å stikke hit, var at det nesten var mulig å svømme til Hellas. En liten gresk øy befant seg nemlig rett ute i vannet. Om ikke ved å svømme, kunne man ihvertfall nå den med båt. Men vi hadde ikke noe videre plan om hvordan vi skulle nå frem dit.
Parkerte på kaia og vurderte å bare legge oss til å sove, men ble enige om å stikke en plass å spise litt. Vi stoppet utenfor en koselig liten plass på brygga som het "Smiley's & Garden - sea food & turkish kebabs". Egil gikk inn for å høre om de kunne servere oss noe suppe, og kom ut igjen etter 2sek med et smil om munnen.
- har de suppe??
- ja dæm har suppe, kåm nu her!
- koster det mye??
- nei, vi får det visst gratis.. hehe.. kom nu her!
Vi delte bord med restauranteier Smiley (Ismail) og en god venn av han. Dette bordet ble straks fyllt av masse forskjellige skåler med småretter, brød, suppe og vin!! Jeg turte nesten ikke røre maten, den så så villt dyr ut. Men joda, vi fikk spist oss gode og mette, tømt et par flasker vin, og hørt noen artige historier. Forklarte vårt ønske om å stikke til den greske øya, og spurte om vi kunne få noen tips. Smiley var ikke helt sikker, så han ringte kapteinen på skuta og ba han stikke innom og ta et glass vin. 5 minutter senere kom kapteinen ræsende på moped. Uheldigvis var det ikke noe tur dagen etter, men om vi ble i to dager kunne han kanskje lure oss med på en liten gratistur. Desverre skulle bilen leveres i Antalya dagen etter, så vi fikk istedet nummeret hans i tilfelle vi skulle komme tilbake en dag. Etter en stund bestemte vi oss for å finne senga, eller bilen. Men det gikk jo ikke.
"what, you sleep in a car?? hahahaha.. come to my place instead! wife and kids on holliday, all house to myself! nice place in the mountains! beatiful view!"
Utrolig digg å sove i bil..
Fulgte Smiley til hjemmet hans oppe i fjellsiden, ble innlosjert på soverommene, mens han selv la seg til å sove på stua..
Morgenen etter stakk verten vår tidlig på jobb. Han ga oss nøkkelen, så vi kunne dusje og stelle oss først, og så bare svinge innom restauranten med nøkkelen når vi følte for det.
Det er bare til å få bakoversveis av..
Vi fjamset rundt litt på kaia i finværet, før vi satte oss bak rattet og raste mot Antalya.
Kamikazegil går inn for å skade vannoverflaten
Manu trampet på en kråkebolle.. Gisela trøster
Meg og Deangelo i åndssvak pose med flagg i bakgrunn
Egil og Manu
Det ble en pitterliten sightseeingrunde i Antallien og, før vi krøp inn i bussen til Eskisehir.
Alt i alt en opplevelsesrik liten runde. Arti å bli kjent med Egils venner på denne måten. Nå er det bare å samle seg og finne på neste sprelske manøver! Skal lempe ut ny post om ikke spesielt lenge!
3 comments:
Endelig var det din tur å reise og oppleve...:)og du jobber fortsatt med reisefrisyren ser jeg...hehe. God tur videre på neste eventyr.
joda, det rekker nok å vokse seg ned til rompa før påske.. :-P takker til alle for koselige tilbakemeldinger! keep dæm kåmming:-D
jaja, du e ut å ser verden å æ sitt på ei forelesning om etikk å tulleball.. lure på kæm som har d best æ ;p kos dæ i spanien, finnpå alt æ villa ha gjort.. eller ikke;) sjer dæ når reiseplanen din styre dæ innom Grimstad.. hoppalong!
Post a Comment